presse

Gjennom livet har Roar Kjølv Jenssen vært i nærheten av døden et par ganger. Her har han opplevd en dyp stillhet som han ønsker å uttrykke i sitt møte med andre.


Av
Margrete Nåvik
Publisert NRK 25.05.2007 11:03

Det er ikke likegyldig hvordan du snakker og hvordan du står og går. Svært mange av signalene du sender ut til andre mennesker kommer ikke gjennom ordene, men gjennom kroppen.

Dette er Roar Kjølv Jenssen svært opptatt av. Derfor trener han andre i kommunikasjon.

- Jeg padlet utover med kajakken min, sammen med en venn. Plutselig gikk kajakken rundt. Kameraten min lå litt foran meg, og akkurat da så han en annen vei.

Dette var i juni, men det var bare 12 grader i vannet. Jeg skjønte at jeg ikke klarte å komme meg opp. Jeg lurte på om det var slutt.

Akkurat da skjedde det noe interessant, for jeg tenkte: -Vil jeg leve, eller vil jeg ikke leve. Og jeg kjente at jeg ville leve. Det andre jeg kjente, var en dyp, dyp stillhet, sier skuespilleren.

Siden har han tenkt på hvordan han kan romme denne stillheten i livet sitt. - Kan jeg gi den et uttrykk, spør Roar Kjølv Jenssen.

Miriam Wicklund møtte skuespilleren, visesangeren og treneren i kommunikasjon i et opptak for NRK P1-programmet Sølvsuper.

Hør programmet her( klipp ut og lim inn..)

http://nettradio.nrk.no/default.php?&kanal=P2NoYW5uZWw9bnJrLXAxpHN0YXJ0PTIwMDctMDUtMjBUMDclM0EwMyUzQTAwpGVuZD0yMDA3LTA1LTIwVDA3JTNBNTklM0E0NaR0aXRsZT1VL2hzZG5OMWNHVnmkaW5uPTCkdXQ9MKRiaXRyYXRlPQ==

 

---------------------------------------------------------------------------------------------

KOMMUNIKASJONSTRENING MED HJERTET

(Kronikk i Adresseavisa våren 2007)


Innenfor all kommunikasjon og formidling er energioverføringen mellom taler og tilhørere fundamental. Det er den som skaper engasjement og nærvær hos publikum, og gjør det mulig for aktøren å spontant yte noe ”utover seg selv”.  Hva er energioverføring?

Erfaring fra teatret

Som nyutdannet skuespiller fikk jeg en viktig erfaring da jeg betraktet en eldre og rutinert skuespiller under en prøveprosess. Han skulle komme inn, uttale en replikk og samtidig utføre en fysisk handling, henge opp frakken. En enkel oppgave som jeg, i min utålmodighet og frykt for å ta for stor plass som ung og uerfaren skuespiller, ville ha utført på under 15 sekunder. Men hva skjedde?  Min eldre kollega kom for sent inn, stod der med manuset sitt og kikket. Vi andre stoppet opp. Du er for sein, sa instruktøren. Den eldre skuespilleren prøvde igjen, kremtet og etter lang tid kom endelig replikken. Han fikk irettesettelser fra instruktøren og utålmodige kommentarer fra de andre skuespillerne, men foresatte ufortrødent utforskningen av sin lille sekvens.

 

På premieren var det dette punktet i oppsetningen som hadde mest liv og nærvær. Det ble kommentert av kritikere og publikum, og jeg betraktet det kveld etter kveld for å forstå mer.

I motsetning til de andre skuespillerne hadde min eldre kollega, i sin egen rytme, utforsket forutsetningen for sitt nærvær i forestillingen. Når han hengte opp frakken var han nærværende. Dette merket publikum. I hans utrykk var rom og plass for en energioverføring mellom sal og scene. Han fikk kontakt med oss bare han løftet armen. Denne erfaringen fra teaterscenen er derfor vesentlig for å forstå hvordan energioverføring i kommunikasjonen mellom taler og tilhørere kan skapes.

 

Hvordan skape energioverføring?

Vi må øve oss! Nye ferdigheter må utvikles og oppgaven må få modne i oss over tid. Når vi trener utvikler vi en ny identitet Vi utvider vårt erfaringsfelt og forbereder oss til en ny situasjon hvor våre evner og vår kompetanse skal settes på prøve. Det kan være en konsert, et skiløp, et foredrag eller et viktig møte; situasjoner som kjennetegnes ved at bevisstheten beveger seg fra forventning til sansning. Vi merker det godt i kroppen under forberedelsene. Vi blir varm, pulsen øker og åndedrettet går raskere, vi føler oss nervøse. Det bygges opp en ny energi som skal rommes. Alt i åpningsøyeblikket kan vi erfare hvorvidt prestasjonen skal lykkes. Har vi vågd å åpne oss for det uforutsigbare? Gitt slipp på egne mentale forventninger og gått inn i et sansende kroppslig modus som åpner for spontanitet og energioverføring?

 

Å slippe taket i egne mentale forventninger forutsetter trygghet. Når vi åpner oss inn til dypere følelser å risikere vi å bli såret. Ofte kan det være enklere å handle spontant og dristig på vegne av andre, for medfølelsen sitter dypere i oss enn frykten. Du kan stanse et farlig slagsmål, og trosse din egen frykt, hvis du gjør det for å redde en god kamerat. Medfølelsen er ikke bare en inngang til å komme dypere ned i seg selv, den er også er også en kanal til åpenhet; til å frigjøre kommunikasjon i ulike situasjoner. Når hjertet bringes med, i prestasjon og kommunikasjonssituasjoner, dreies fokus inn mot å gjøre medspillere og publikum gode. Det skaper ofte et dypere nærvær og engasjement.

 

Å gjøre de andre gode

Et eksempel fra idretten er Lance Armstrong, en av tidenes beste syklister. En av Armstrongs avgjørende kvaliteter er at han unner andre å vinne, mener treneren hans.

I motsetning til å lukke seg inne i forestillingen om å være best, evner Armstrong å være følelsesmessig åpen. Han inkluderer sine konkurrenter i prestasjons – situasjonen. Han skaper med denne holdningen en energioverføring fra omgivelsene. Han vinner selv gjennom å unne andre seieren!

 

Rosenborgrytmen er et begrep. Den er også et parameter i forhold til samhandlingens kollektive dynamikk og slagferdighet. Men for meg er den først og fremst et utrykk for glede.

Gleden over å gjøre andre gode. Energioverføringen fra de 11 spillerne på matta til publikummet på tribunen er spesiell. Det er ikke bare spillerne som er i rytme med hverandre, publikum er med i den samme rytmen.

 

Under foredrag og opptredener kan vi erfare det samme. Når aktøren bare er opptatt av å være best på egne premisser, kommer fokus på egen prestasjon i veien for budskapet. Det er først når aktøren trer til side, og slipper budskapet, fortellingen eller rollen fram, at vi som sitter i salen lytter. Først da oppstår nærvær, energioverføring og en felles rytme mellom scene og sal. Publikum blir gode.

 

Ord som energioverføring

I en kommunikasjon er det kroppslige uttrykket vårt viktigere enn ordene. Undersøkelser viser at 15 % av den informasjonen vi oppfatter er verbal, og så mye som 85 % nonverbal.

I kontekster med fagrelatert formidling er det derfor viktig å se på ordene som objekter for energioverføring. Budskapet formidles gjennom den energien avsender utstyrer ordene sine med. Det er gjennom et slikt bevisst arbeid med å uttrykke intensjoner muligheten til å berøre tilhørerne ligger.  Å bevisstgjøre kroppsspråket sitt handler derfor lite om hva som er riktig eller feil ut fra en instrumentell kulturell norm for korrekte uttrykk. Det avgjørende er å våge å være i det uforutsigbare og spontane. I energioverføringen. Det er ikke hvordan en kropp ser ut, men hvordan den virker.

 

 

Å våge det ukjente  

Da jeg var 5 år gammel så jeg noe utrolig: En mann som hoppet nesten 2, 5 meter høyt.  Fosbury var navnet. Han kom løpende innover mot listen, men akkurat i det han skulle satse hendte det noe. Han vred seg. Det så ut som om han snublet, eller gled, eller bommet på tilløpet. Han fikk ryggen innover og kastet seg mot listen!

 

Folk tenkte: Hva er det han driver med? Det der er jo helt feil. Det er feil vei. Han kommer til brekke ryggen. Han kommer til å rive listen! Men han gjorde ikke det, han gled over, han rev ikke, og han brakk ikke ryggen. Han landet mykt. Og etterpå ble det helt stille.

Dette var første gangen så Fosbury-Floppen. Fosbury vant VM og OL, og senere var det ingen som kunne hoppe på den gamle måten.

 

Det kreves mot for å åpne seg og gå i dypere dialog med andre. Kommunikasjon er også en risikosport. En sportsgren som bør åpne seg inn mot nye og ukjente treningsmetoder: Å  utforske det potensialet som ligger i å skape kommunikasjon med hjertet.